«Takket være dere i media, har jeg begynt å lide av sporadiske følelser av sympati for Anders Behring Breivik», skriver student Henrik Aa. Bjorland i et debattinnlegg i Dagbladet. Som journalist er det ubehagelig å høre. Men, overraskende er det ikke.

«Jeg ser for meg journalister og kringkastere, historikere og profesjonelle synsere, alle snublende over hverandre med fullkropps kaffeskjelve og skrekk i blikket, desperate etter å bevise ovenfor befolkningen at hvert eneste ord som faller ut av munnen til Breivik er ord verdig bare en idiot», skriver Bjorland. Det er fargerikt, lekent, og dessverre helt sant.

I etter hvert desperate forsøk på å avsløre massedrapsmannen som en gjennomført taper har media ramlet ut i et patetisk mønster der enhver detalj skal etterprøves og analyseres i senk. Rosemarsjer og pasifisme til tross, vi trenger å framstille Breivik som en idiot for at vi skal kunne føle oss litt bedre.

Men, hvor viktig er det egentlig om han er velartikulert og intelligent eller en stakkarslig tulling?
Kanskje burde vi tillatt oss selv å vise mer sinne over handlingene han har utført, i stedet for å henge oss opp i politikken han står for.

«Den massive og kontinuerlige utdritingskampanjen har nådd et detaljnivå der vanlige mennesker begynner å kjenne seg igjen i deler av kritikken. Der man kjenner seg igjen, der føler man sympati», skriver Bjorland.

Nå skal det langt mer enn et karakterdrap til for at fyren skal få noen sympati av meg. Ingenting han sier, gjør eller blir utsatt for, gjør ham fortjent til det. Men, det er helt klart et tankekors at andre, som Bjorland, nå føler et snev av sympati på grunn av oss i media.
«Breivik har også trekk og meninger som deles av veldig mange, og som er helt legitime», skriver Bjorland. Tragedien er at fokuset flyttes fra handling til ideologi.

Jeg skrev for to uker siden at jeg virkelig skulle ønske at vi slapp denne rettssaken, at det beste hadde vært om Breivik ikke hadde forlatt Utøya i live, og det står jeg for. Deler av denne pinlige «utdritingskampanjen» ville vi da forhåpentligvis blitt spart for. Mannen skal dømmes for de ugjerningene han har begått, ikke for stavefeil eller at han frykter at muslimer vil bli overrepresentert i Oslo.

«Om poenget med rettssaken er å dømme han for sine handlinger, eller meninger er jeg litt usikker på», poengterte en god venn av meg her om dagen. Han etterlyste den avisen som ville våge å skrive om de av ABBs påstander som er korrekte, men konkluderte med at det nok ville bli sett på som lite politisk korrekt.

Det er nettopp disse diskusjonene jeg gjerne skulle unngått. Det at vi journalister føler et så sterkt behov for å overanalysere og henge ut dette utskuddet av en mann, aktualiserer debatten om den «politisk korrekte journalistikken».
«Det at en side av en debatt kan være politisk ukorrekt, er vel et paradoks i et land hvor politisk korrekthet i utgangspunktet skal handle om åpenhet, ytringsfrihet og forståelse», argumenterte min kamerat. Det er liten tvil om at det er forskjell på teori og praksis, også i Norge.

Breivik har helt rett i at det er lite aksept for de høyrevridde i debatten, kanskje spesielt blant journalister. Jeg ønsker diskusjonen velkommen, men da ikke med en massemorder som midtpunkt.

I dag begynner en av norgeshistoriens viktigste rettssaker. Viktig, ikke fordi det er noen tvil om hvorvidt tiltalte er skyldig eller ei, men fordi utfallet vil bli sett på med interesse langt utover Norges grenser.

Rettssaken mot Anders Behring Breivik vil, dessverre, være med på å definere hvordan verden ser på oss. Og, minst like viktig, hvordan vi ser på oss selv. Dette er en prestisjesak av dimensjoner.
Personlig skulle jeg ønske at vi slapp denne rettssaken, jeg mener med hånden på hjertet at det beste hadde vært om tiltalte hadde blitt skutt og drept under aksjonen på Utøya. Alternativet, som er på høyde med «gjerningsmann død på åstedet», er henrettelse.

Det er ikke snakk om å bringe Norge tilbake til middelalderen, men til tiden før en lov som ble vedtatt i 1979. Først da ble avretting forbudt i forbindelse med krig og lignende. Hadde disse hendelsene blitt utført 22. juli 1978, kunne rettssaken blitt mer fargerik.
Etter 2. verdenskrig ble 25 dødsdommer fullbyrdet i forbindelse med «Landssvikoppgjøret», den siste så sent som 28. aug. 1948. I tillegg ble 12 tyske krigsforbrytere henrettet.
Kan ikke også Breiviks handlinger 22. juli tolkes som landssvik? Er terror krig eller kriminalitet?

Det største problemet med dødsstraff er justismord, å henrette en person som er uskyldig er selvsagt utilgivelig.
Jeg mener sjelden at dødsstraff er riktig, men i dette bestemte tilfellet er jeg ikke det minste i tvil. Ikke nok med at den ubestridte massemorderen Breivik får privilegiet av å sone en dom i et fengsel av god standard, han gjør det også på skattebetalernes regning. Dette utskuddet av en mann vil koste det norske samfunnet hundretalls av millioner.

«Den ti uker lange rettssaken mot Anders Behring Breivik (33) kommer til å koste godt over 100 millioner kroner å gjennomføre, skriver Aftenposten. Da snakker vi kun om rettssaken. I tillegg skal fyren spise, sove, trene, underholdes, voktes og studeres i x antall år framover, det er til å grine av.

«Domstoladministrasjonen har søkt om en tilleggsbevilgning på 97 millioner kroner til ombygging og utbedring av rettslokalene i Oslo tinghus og rettshistoriens dyreste sikkerhetsopplegg, som omfatter adgangskontroll, bemanning og skallsikring av tinghuset», opplyser Aftenposten.
Vi skal altså være bekymret for sikkerheten til tiltalte, en mann hvis eneste beklagelse er at han ikke fikk voldet større skade. Han må fryde seg stort over det sirkuset som utspiller seg.

Om noe så viser Breivik-saken ironien med det norske rettsvesen.
Norge som stat liker å vise seg fra en human og diplomatisk side. Det er forståelig at verden så på oss med beundring da vi besvarte voldshandlingene med samhold og rosemarsj. Internasjonal kriminologisk forskning trekker fram som Norge som «et foregangsland når det kommer til forsiktig bruk av straff, med korte dommer, lave fangetall og gode vilkår for innsatte». Men, hva er beundringsverdig med å dømme en massemorder etter et slikt system?

Når måtte straff vike for «flisbelagte bad, flatskjerm og vindu uten gitter» som The Times skriver om det de mente var verdens mest humane fengsel i 2010, Halden fengsel i Østfold?
Alternativet er tvungent psykisk helsevern. Hvor rettferdig er det?

Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal beskrive følelsene som melder seg når jeg hører politidirektør Øystein Mæland beklage at politiet ikke pågrep Anders Behring Breivik tidligere. Det burde kanskje vært lettelse?

Torsdag innrømmet politidirektøren for første gang at massakren på Utøya burde vært stanset tidligere. Han hadde da nettopp fått utlevert politiets interne terrorevaluering. En evaluering som påpeker minst 54 punkter som må forbedres etter innsatsen 22. juli.
«Vi kan også fastslå at alle polititjenestemennene gjorde sitt ytterste», understreket Mæland torsdag. Det tviler jeg ikke på.

Politiets største problem er at de ikke var mer ydmyke på et tidligere tidspunkt. Det var aldri noen tvil om at Norge ikke var godt nok forberedt på terroren som rammet. Det er ikke sjokkerende, det er forståelig, og det ville vært tilgivelig.
Det jeg derimot tror at det norske folk generelt, og de pårørende spesielt, vil ha større problemer med å tilgi, er et arrogant politi som nekter å innrømme at også de kan gjøre feil. At deres rutiner ikke er gode nok, at også de ble lammet denne dagen.
Det er riktig nok akkurat det de nå gjør, men da over et halvt år senere. Og, fortsatt er det enkelte som nøler …

Jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke kjente noen som ble direkte rammet 22. juli, selvfølgelig gjør jeg det.
Men, ikke bare på grunn av sorgen og traumene, men også på grunn av alt hatet og frustrasjonen i ettertid. Når verden ramler i grus trenger alle en syndebukk. Politi og hjelpemannskaper kan fort bli det, mer eller mindre berettiget.

Mor og etterlatt Randi Perreau uttalte følgende til VG Nett torsdag: «Det at så få politifolk var tilgjengelige – både i Asker og Bærum og på Hønefoss – sier mye om den naiviteten kriseberedskapen vår har vært bygget på. Slik kan det ikke fortsette, det er helt åpenbart».
Perreau mistet sønnen Christopher (25) på Utøya. Hun er rystet over svikten i kriseberedskapen. Ingen kan klandre henne for det.
«Jeg er fornøyd med at politiet kommer med beklagelser. De viste en ydmykhet i dag som de ikke har vist tidligere», sier Trine Aamodt til VG.
Hun mistet sønnen Diderik (19) på Utøya, og har ventet på en unnskyldning.

Jeg kjenner flere flotte politifolk, hvorav et par som var på Sundvollen den 22. juli og på Utøya dagen etter massakren. Politi er også mennesker, og de er tydelig påvirket av det de har sett og opplevd.
De er dessuten irritert på mediene, flaue over videoen med den latterlige gummibåten som skulle frakte beredskapstroppen over til øya, og enige i at visse ting kunne vært gjort annerledes. Men, de er (eller var i hvert fall) også stolte og lite ydmyke. Jeg skjønner at det er tungt å skulle være syndebukk her, men så er det jo heller ikke enkeltmenneskene som skal angripes. Det er selve systemet det er noe feil med, ikke den enkelte polititjenestemann/-kvinne.

Jeg mener, helt subjektivt, at arroganse er den mest utbredte karaktersvikten blant det jeg ellers stort sett opplever som både hyggelige og omsorgsfulle mennesker i et krevende og viktig yrke.
Med tanke på hvilke avsløringer som har vært gjort i forbindelse med politiets innsats 22. juli, så fatter jeg ikke at unnskyldningene ikke kom tidligere. Men, bedre sent enn aldri?

Jeg ser på meg selv som en moderne kvinne. Moderne fordi jeg er en kvinne av vår tid, i vårt samfunn. Det norske altså, hadde jeg vært født i Kenya eller Afghanistan så ville tonen naturlig nok vært en annen.

Jeg er født inn i en privilegert verden som jeg tar som en selvfølge, uten å tenke noe særlig over at andre har måttet slite og blø for det. I min virkelighet er lik lønn for likt arbeid, lik rett til lederposisjoner, lik rett til et tilfredsstillende seksualliv, lik rett til skilsmisse og lik rett til ytringsfrihet selvfølgeligheter, om ikke bestandig i praksis så i hvert fall i teorien.

For, som 16 år unge Marthe Andrea Skretteberg fra Vestre Aker AUF ganske så riktig påpekte i et innlegg i Aftenposten i går: «Det er fortsatt slik at menn både har mer makt og tjener mer».
Likevel, her hjemme liker jeg å tro at kvalifikasjoner står sterkere enn kjønn, og at Kvinnedagen kan tre inn i historien som nettopp det, noe som hører historien til. For, like rettigheter er vel og bra, men fri meg fra det «kjønnsløse samfunn». Jeg ser ingen fordeler ved den metroseksuelle mannen, han må gjerne være homo, men spar meg for en heteroseksuell type som stjeler sminken min. Det samme gjelder for damer. Vær gjerne en guttejente med bein i nesa, men sørg for å slenge på en dash med femininitet.

Fordomsfullt og gammeldags? Mye mulig, men jeg liker faktisk menn som holder døra åpen for meg, spanderer middag, og ser på meg med et visst innebygget beskyttelsesinstinkt. Jeg vil ha det beste av to verdener!

Jeg synes det er trist at menn og kvinner ikke skal kunne ha verken feminine eller maskuline egenskaper uten å bli stemplet, vi er i ferd med å bli en enste kjedelig grå masse.
Forrige helg besøkte jeg typen i England. På flyet over til London kom jeg i snakk med en hyggelig fyr fra New Zealand, bosatt i Drammen på andre året. Underveis i samtalen om norsk mentalitet kom han med følgende treffende kommentar:
«Ikke misforstå, men dersom jeg holder døra oppe for ei norsk jente så tror hun automatisk at jeg legger an på henne».

Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil at menn skal kunne være gentlemen uten at de blir stemplet som påtrengende særinger. Fyren prøver jo bare å være hyggelig, la ham få lov til det!
Nå må jeg riktig nok innrømme at jeg letter på øyebrynet når min kjære britiskbaserte Sørafrikaner sier: «Vi (les gutta) tar aldri med oss damene når vi skal ut på byen». Briter har tydeligvis litt å gå på når det kommer til konservative tradisjoner. Evt. så gjelder dette bare yrkessoldater, spar meg!

Unge frøken Skretteberg treffer etter min mening spikeren på hodet når hun poengterer følgende i sitt innlegg: «Det som ofte mangler i likestillingsdebatten her hjemme, er et internasjonalt perspektiv. Kvinner er ofte ikke representert ved forhandlingsbordet når væpnede konflikter skal løses. Dette til tross for at kvinner og barn er krigens største ofre. Vi vet at 1,3 milliarder mennesker lever i absolutt fattigdom og at 70 prosent av dem er kvinner. Kvinner tjener en tiendedel av all inntekt, men utfører to tredjedeler av alt arbeid i verden.».
Kort sagt, den viktigste kampen foregår nå «der ute», så la oss fokusere mer på dem!

Typen fra flyet var forresten homo, i rest my case.

Her om dagen kjøpte jeg meg en genser. Ikke revolusjonerende i seg selv akkurat, annet enn at den får meg til å se ut som historiens største USA-patriot. Ikledd mine nyervervede «Stars and Stripes» spankulerte jeg rundt på jobb, hvorav en av mine kollegaer spør meg om jeg er kledd til støtte for Rick Santorum.

Richard John «Rick» Santorum er altså en av de potensielle republikanske kandidatene til det forestående amerikanske presidentvalget.
Politisk karakteriseres han visstnok som fundamentalistisk religiøs, kritisk til likestilling mellom kjønnene, motstander av rettigheter for homofile, sosialkonservativ og motstander av høy offentlig ressursbruk.

Han har gitt sterk støtte til blant annet invasjonen av Irak i 2003, dødsstraff og kriminalisering av sex mellom menn. Kort sagt, et skikkelig sjarmtroll i mine øyne.
Jeg er dog ikke den eneste som har gått til innkjøp av USA-inspirerte plagg i vinter. Jeg er gammel nok til å ha sett det før, opptil flere ganger. Det amerikanske flagget, og ikke minst kulturen, er stadig synlig i motebildet.

Uskyldig nok kanskje. Det er jo få som egentlig tenker noe særlig over det, eller legger noe i det. Det er likevel et tankekors, at et flagg benyttes på denne måten, at et land representerer noe kult, hipt og trendy. For en fantastisk form for markedsføring. Og hvem bestemmer egentlig hvilke land som får være med på trendlista? Jamaica, Brasil, Storbritannia og Italia er i hvert fall med.Det norske flagget er også populært, på godt og ondt.
Lite overraskende ble det ramaskrik da det for noen år siden ble oppdaget at tyske nynazister plantet det norske flagget på klærne sine, som et symbol på den ariske rasen.

Selv bærer jeg stolt det norske flagget via merket Napapijri, vel så kjent for det norske flagget som for sin italienske herkomst. Napapijri er kult, anerkjent og dyrt, og som markedssjef Andrea Host uttalte til VG for noen år siden:
«Flagget gir alle de riktige assosiasjonene. Flagget betyr røft klima med vind og kulde, ren natur med is, fjell og vakre fjorder, og Norge og nordmenn har et godt ry. Det inneholder alt det folk bør assosiere med produktene våre».
Spør du en italiener hva slags forhold han har til det norske flagget så tviler jeg på at han svarer at han har en norsk grandtante på morssiden. Kanskje repeterer han Hosts assosiasjoner, mest sannsynlig tenker han ikke noe over det.

Nettopp derfor fikk min kollegas Santorum-kommentar meg til å tenke. For dersom jeg velger å ikle meg et lands viktigste nasjonalsymbol, burde jeg ikke da også mene noe med det, eller i hvert fall ha tenk igjennom hva landet står for?
For hvilke assosiasjoner har jeg egentlig til det amerikanske flagget? Hva betyr USA for meg? Er det fortsatt «Land of the free, Home of the brave»? Står «Stars and Stripes» for makt, menneskerettigheter, ytringsfrihet, muligheter for den som gidder, fattigdom, vold, krigsforbrytelser, verdenspoliti eller krigshissing?

Det jeg vet med sikkerhet er at jeg liker illusjonen om USA, ideen om den amerikanske drømmen, hvor svunnet den enn måtte være. Jeg ikler meg derfor mitt nye flagg av en genser uten å tenke på verken krigsforbrytelser, Wikileaks-avsløringer eller latterlige politikere. Og hvorfor det? Mest sannsynlig fordi amerikanerne har gjort mye riktig, i hvert fall hva propaganda angår …

Det er enkelte opplevelser fra barndommen som gjør varig inntrykk, på godt og ondt. Nå har det seg slik at jeg har en medfødt svakhet for dyr. Så, et av disse varige inntrykkene utspant seg foran tv-en da jeg var rundt 10 år gammel.
Min kjære far mente da at det var på tide at jeg fikk se «Danser med ulver». En drøyt fire timer lang klassiker med den svært så karismatiske Kevin Costner i hovedrollen. Poenget var bare at han, i hvert fall i mitt hode, delte hovedrollen med en hest og, selvfølgelig, en ulv.

Mistroisk som jeg var så spurte jeg et par timer ut i filmen min far, som selvfølgelig hadde sett den minst to ganger før, om det ville gå bra med de to firbeinte hovedrolleinnehavere, den tredje var jeg mindre opptatt av. Han svarer da overbevisende at, jo, det ville det.
Jeg kommer aldri til å glemme forferdelsen og fortvilelsen i mitt unge hjerte i det først hesten, deretter ulven, på brutalt vis ble skrevet ut av manuset.

En 34-åring fra Aurskog-Høland ble nylig tiltalt for å ha skutt en ulv Han påberopte seg nødverge og forklarte at han fryktet at ulven var i ferd med å ta sauene på gården. Nå er han tiltalt for å ha felt et naturlig viltlevende dyr uten lov.
Ifølge politiadvokat Aud Slettemoen i Økokrim, er tiltalen unik i Norge.
«Det har vært noen andre ulvefellingssaker her til lands, men da har påtalemyndigheten funnet at det forelå en nødvergesituasjon», sa hun til Romerikes Blad.
Økokrim tror ikke på sauebondens forklaring om nødverge. I tiltalen påpekes det blant annet at det dødelige skuddet falt da ulven var 25 meter fra strøminnhegning der sauene beitet.
Personlig kan jeg ikke annet enn å glede meg over tiltalen.

En av mine bedre venninner kom med følgende kommentar: «Er ikke så diplomatisk i uttalelsene mine i slike saker, men måtte tiltalte lide samme skjebne som ulven!». Nå er dette riktig nok venninnen som under en helgetur til Praha kjøpte hundemat til en tiggers utsultede bullterrier. Turen ble så godt som ødelagt etter møtet med denne tragiske hundeskjebnen, men i teorien må jeg si meg enig med henne.

Ikke at jeg ser for meg å skyte den tiltalte sauebonden fra 25 meters hold, men lite treffer meg mer rett i hjerterota enn mishandling og uberettiget drap på dyr. Min subjektive oppfatning er at dette er lavmål i samme kategori som barnemishandling. Jeg er fullstendig klar over at mange er uenige med meg her, men jeg sidestiller de to uten å blunke.

Fellesnevneren er ondskap mot uskyldige vesener. I mange tilfeller er det dessuten snakk om ondskap mot vesener som ikke ønsker annet enn å bli elsket, der være seg Ola på to år eller Charm på seks måneder. Det er til å grine av.
Det samme gjelder de etter hvert utallige artene som står på lista over utrydningstruede dyrearter, fordi vi egosentriske mennesker driver rovdrift og fortrenger dem uten å blunke.

Jeg er ikke hysterisk, jeg har ingen problemer med lovlig jakt, slakt og avlivning. Jeg diller ikke, men jeg krysser nå fingrene for at denne omtale sauebonden blir dømt. Kall meg gjerne sentimental.
En ulv er ingen hund, men det er, som Aud Slettemoen i Økokrim, påpeker, en kritisk truet dyreart. I tillegg befant ulven seg inne i yngleområdet for ulv. Måtte Romerike og Norge nå klare å statuere et internasjonalt eksempel!

De siste ukene har vi blitt servert en rekke rystende historier der nære pårørende forteller om sine kjæres siste dager ved norske sykehjem.

«Ketil Bjørnstad, forfatteren og musikeren, blottla i Aftenposten tidligere i år sin manglende kunnskap om den fysiske døden i en detaljert fortelling om sin fars død for nesten et år siden. Bjørnstad skrev i fullt alvor at hans far hadde sultet og tørstet i hjel under pleie. Aftenposten dramatiserte historien med sine sterkeste virkemidler. Senere har avisen fulgt opp med flere lignende historier», skrev GD-journalist Einar Oddens i en kommentar forrige uke.

Han hevder at Bjørnstad, og stort sett alle oss andre, er uvitende. At vi lever i en romantisk forestilling om hvordan døden fungerer.
«La oss gjøre dette med mat og drikke veldig enkelt. La oss si at du har en ettårig plante i vinduskarmen. Når plantens tilmålte tid snart er over, begynner den å skrante. Du kan vanne den og gjødsle den så mye du bare vil. Planten, den som en gang var så vakker og som responderte på din omsorg, den dør», med denne vakre, om dog noe malplasserte, metaforen, poengterer Oddens livets gang og dødens kjensgjerning. Tøffe greier, pakket inn i klissete rosa skumgummi.

Ketil Bjørnstad fortalte i sin kronikk i Aftenposten om hvordan han opplevde sin fars siste dager. Faren fikk ikke drikke eller annen næring den siste uken han levde. Ifølge Bjørnstad ga faren uttrykk for at han var tørst og han drakk vann den dagen avgjørelsen ble tatt om at han ikke lenger skulle ha væske.
Aftenposten opplyser at de har blitt kontaktet av en rekke pårørende som kjenner seg igjen i Bjørnstads opplevelser, og har lignende erfaringer fra da deres foreldre døde på sykehjem.

«Det er skremmende at slike henvendelser fra pårørende nesten er blitt dagligdagse for oss. Spesielt ofte handler det om ernæring og væske. Her er det et betydelig forbedringspotensial», sier Knut Fredrik Thorne, pasient- og brukerombud i Akershus, til Aftenposten.
Sykehjemslegen Stephan Ore understreker overfor avisen at pasienter som vil ha mat og drikke skal alltid få det.
«Det finnes nok dessverre eksempler på at det ikke skjer, men det skal ikke være sånn, og jeg tror heller ikke det er normalt», sier han.

Dette er naturlig nok et ømtålig tema, det angår oss alle. Leger forteller om pårørende som ønsker å mate sine kjære når de selv ikke lenger orker å spise, og oppfordrer de dødende til selv å opplyse om hva slags avsluttende behandling de ønsker.
«De ansvarlige har knapt svart. De som er blitt konfrontert, har beklaget forsiktig at de pårørende ikke har fått nok informasjon. De har bitt det i seg. Døden er ikke noe du diskuterer», argumenterer journalist Einar Oddens. Selvsagt er det det! Tross alt, hva er mer naturlig enn døden?

Jeg tviler ikke på at helsepersonellet, stort sett, gjør det de kan, jeg tviler ikke på at døden er vanskelig å takle, og jeg tror på at det er tøft å skulle bli konfrontert med å være dødens håndlangere.
Men, er det virkelig greit at pårørende skal være vitne til at sine kjære ikke får næring? Nå er min personlige befatning med døden relativt begrenset, heldigvis. Men, jeg kan ikke unngå å lure på om ikke aktiv dødshjelp ville være et mer humant alternativ.

Jeg er Queen-fan. Ikke blodfan akkurat, men nok til at jeg har lyttet gjennom det meste av materialet. Noe av det kule med Queen er at ikke samtlige låter handler om det mest opplagte; kjærlighet.
Jeg skjønner greia, for all del. Lite er så altoppslukende som kjærlighet. Men, heldigvis så finnes det mye annet man kan lage gode tekster om, som press, døden, galskap og annen moro.

Dersom livet hadde et soundtrack er jeg sikker på at Queen ville vært godt representert. «I want to break free», «Too much love will kill you», «Living on my own», «I want it all», «Another one bites the dust», «The show must go on» og ikke minst «Dont stop me now», ville garantert vært med på lista mi.
Nå er jeg heldigvis ikke dødende av aids, så «My make up may be flaking, but my smile stays on» betyr kanskje ikke det samme for meg som for Freddy. Men, jeg finner mengder med mening i tekstene hans uansett. Ironisk nok så er det nettopp kjærlighetstekstene som passer mitt liv aller best, men heller et soundtrack med «Crazy little thing called love» enn «Bohemian rhapsody», eller hva?

Den siste uka er det to personer som har fått meg til å tenke på Queen og fantastiske Freddy Mercury.
Henholdsvis Francesco Schettino, utskjelt kaptein på «Costa Concordia», og nylig avgåtte PST-sjef Janne Kristiansen. Låten på soundtracket deres er, selvsagt, «Under pressure». Det er interessant å se hvordan folk reagerer under press. Det er riktig nok individuelt, men fellestrekkene er mange.
En kaptein som rømmer skipet mens hundrevis av passasjerer fortsatt går en uviss skjebne i møte må tåle å bli hengt ut etter noter. Hvilken tulling ga ham jobben? PST-sjefen har tilsynelatende ivrig gravd sin egen grav siden 22. juli, noen burde vel ha reagert for lengst?

Man vet ikke hvordan man reagerer på press før man opplever det. Du ser det på diverse statsledere, hvordan det preger dem rent fysisk. Grått hår, vekttap og et generelt aldrende utseende avslører både Barack Obama og vår egen Jens Stoltenberg.
Toppolitikere, direktører, forsvarssjefer og polititopper slipper heller ikke unna. Press er en del av jobben, det er obligatorisk. Sånn bør det også være, det skulle jo bare mangle om disse folkene ikke hadde tøffe krav til utførelse og resultater. Tabbekvoten kan ikke være stor når du er ansvarlig for noe som er langt viktigere enn deg selv.

Kanskje nettopp derfor blir vi også så innledende overrasket hver gang en av våre ledere gir etter, i det de brekker i biter, går i oppløsning og smuldrer opp foran øynene på oss.
Gjerne først etter innledende runder med fornektelse, meningsløse unnskyldninger og pinlige avsløringer. Se på Gerd-Liv Valla, Carl I. Hagen og diverse amerikanske presidenter. Ikke alle er fødte ledere, og da bør de heller ikke tildeles visse posisjoner. Det være seg som nikkedukker eller av egen fri vilje.

Hvordan man håndterer press er vel den viktigste lederskapsprøven, og vi må være tøffe nok til å la de rette folkene innta disse rollene. Det er lov å være menneskelig, men et minimum av integritet må man vel kunne kreve fra sine ledere? Ja da, «it´s a hard life, men «the show must go on!