De siste ukene har vi blitt servert en rekke rystende historier der nære pårørende forteller om sine kjæres siste dager ved norske sykehjem.

«Ketil Bjørnstad, forfatteren og musikeren, blottla i Aftenposten tidligere i år sin manglende kunnskap om den fysiske døden i en detaljert fortelling om sin fars død for nesten et år siden. Bjørnstad skrev i fullt alvor at hans far hadde sultet og tørstet i hjel under pleie. Aftenposten dramatiserte historien med sine sterkeste virkemidler. Senere har avisen fulgt opp med flere lignende historier», skrev GD-journalist Einar Oddens i en kommentar forrige uke.

Han hevder at Bjørnstad, og stort sett alle oss andre, er uvitende. At vi lever i en romantisk forestilling om hvordan døden fungerer.
«La oss gjøre dette med mat og drikke veldig enkelt. La oss si at du har en ettårig plante i vinduskarmen. Når plantens tilmålte tid snart er over, begynner den å skrante. Du kan vanne den og gjødsle den så mye du bare vil. Planten, den som en gang var så vakker og som responderte på din omsorg, den dør», med denne vakre, om dog noe malplasserte, metaforen, poengterer Oddens livets gang og dødens kjensgjerning. Tøffe greier, pakket inn i klissete rosa skumgummi.

Ketil Bjørnstad fortalte i sin kronikk i Aftenposten om hvordan han opplevde sin fars siste dager. Faren fikk ikke drikke eller annen næring den siste uken han levde. Ifølge Bjørnstad ga faren uttrykk for at han var tørst og han drakk vann den dagen avgjørelsen ble tatt om at han ikke lenger skulle ha væske.
Aftenposten opplyser at de har blitt kontaktet av en rekke pårørende som kjenner seg igjen i Bjørnstads opplevelser, og har lignende erfaringer fra da deres foreldre døde på sykehjem.

«Det er skremmende at slike henvendelser fra pårørende nesten er blitt dagligdagse for oss. Spesielt ofte handler det om ernæring og væske. Her er det et betydelig forbedringspotensial», sier Knut Fredrik Thorne, pasient- og brukerombud i Akershus, til Aftenposten.
Sykehjemslegen Stephan Ore understreker overfor avisen at pasienter som vil ha mat og drikke skal alltid få det.
«Det finnes nok dessverre eksempler på at det ikke skjer, men det skal ikke være sånn, og jeg tror heller ikke det er normalt», sier han.

Dette er naturlig nok et ømtålig tema, det angår oss alle. Leger forteller om pårørende som ønsker å mate sine kjære når de selv ikke lenger orker å spise, og oppfordrer de dødende til selv å opplyse om hva slags avsluttende behandling de ønsker.
«De ansvarlige har knapt svart. De som er blitt konfrontert, har beklaget forsiktig at de pårørende ikke har fått nok informasjon. De har bitt det i seg. Døden er ikke noe du diskuterer», argumenterer journalist Einar Oddens. Selvsagt er det det! Tross alt, hva er mer naturlig enn døden?

Jeg tviler ikke på at helsepersonellet, stort sett, gjør det de kan, jeg tviler ikke på at døden er vanskelig å takle, og jeg tror på at det er tøft å skulle bli konfrontert med å være dødens håndlangere.
Men, er det virkelig greit at pårørende skal være vitne til at sine kjære ikke får næring? Nå er min personlige befatning med døden relativt begrenset, heldigvis. Men, jeg kan ikke unngå å lure på om ikke aktiv dødshjelp ville være et mer humant alternativ.